Nordvestre Yunnan

Vi tar toget til det gamle kongesetet Dali. Denne lille byen er idag turistenes kongedomme. Middelaldrende damer traler byen pa jakt etter turister som kanskje kan trenge losji. Restauranter tilbyr fransk, koreansk og tibetansk mat. Turoperatorer reklamerer med turer til byens templer og tarn. Men siden disse ligger femten minutters gange fra gagata i sentrum, rusler vi bort for a sa disse pa egenhand - uten guide, vimpel eller like caper. Cap'en som jeg nettopp kjopte er i batikmonter, og jeg rekker knapt a runde forste gatehjorne nar ei dame kommer bort til meg. "Hasj? Ganga?".

Gamlebyen i Lijiang er sa pakket med turister at vi ma presse oss frem gjennom de brosteinlagte smugene. De fleste andre turistene er kinesere som na i sommerferien har romt fra heten i lavlandet. Her i byen gar det varmt i kassaapparater. Foruten a skrale pa karaokebarene, har turistene kommet for a fa et glimt av Naxi-folket - minoriteten som bodde i her for stedet ble et sa populart turistmal at alt ble kjopt opp av kinesiske og internasjonale investorer. "De der er ikke mye Naxi!", pastar Judy om servetrisene som serverer etnisk mat. "Det er Han-jenter i naxidrakter".

"Snakker dere engelsk?", spor ei italiensk dame fortvilet en kveld i resepsjonen pa hotellet. Judy slar til. Hun liker a snakke med utlendinger. "Jeg sendte klarne mine til vask i morres, og de er fortsatt vate! Og jeg reiser videre i morgen!". Judy oversetter til mannen bak skranken. "Jo, men det har jo regnet idag", forklarer mannen og ler. "Nar jeg sender klarne mine til vask, forventer jeg at de er rene OG TORRE nar jeg far de tilbake - ikke bare rene!". Den italienske mannen som star ved siden av ser ned vekk. "Dere har vel ikke engang en torketrommel!", freser hun. Hotellverten ler nervost. "Joda, vi skal fa dem torre", forsikrer han. Et kvarter senere er han igang med a tenne et bal i bakgarden. "Hva er det dere driver med?!", skriker den italienske damen. "Skal dere odelegge klarne mine?!". Noen minutter senere ser jeg den tause italienske mannen bare silketruser fra torkesnora og inn pa rommet. Der inne fra horer jeg en hartorrer helt til jeg sovner.

Et omfattende billettsystem sorger for a omsette turisme til penger. Mye penger. De besokende ma kjope separate billetter til bade regionen, omradet og selve severdigheten de onsker a se. Tilsammen en betydelig sum, uten at lunsj, guide eller transport er inkludert. Judy forhandler frem en pris for en rundtur med en minibuss. Minibussen tar oss ut av Lijiang. "Vil dere kjope inngangsbilletter? De koster hundre og sytti...", spor sjaforen og antyder et billigere alternativ: "Legg dere ned pa gulvet nar vi passerer bomstasjonen!". Forslaget hans innebarer neppe gratis inngang, snarere at sjaforen har en lonnsom dag pa jobben. "Ellers takk, vi kjoper billettene", svarer jeg. Kan i farten ikke tenke meg noe flauere enn a bli oppdaget liggende pa gulvet i en drosje. Men sjaforen overhorer svaret. Idet vi passerer bomstasjonen, tegner han en halvsirkel i lufta, hvorpa mannen i bua vinker bekreftende tilbake. Dette er tydligvis en noe de har gjort for. Halvsirkelen betyr vel noe sant som at "Vi deler likt!".

"Var raske!", roper sjaforen etter oss nar vi gar opp mot et tempel. Inngangen til tempelet bevoktes av to statuer - en tiger og en sau. Naxienes religion er en blanding av taoisme og tibaetansk buddhisme. Mer interessant er en skole hvor elevene larer a skrive Dongba - sa nart tegneserie et skriftsprak kan komme. Elevene er munker. Og ungdommer. En elev fikler med mobiltelefonen sin, en annen horer pa musikk mens to av gutta pa bakerste bank sitter med en royk i munnen. "Hvorfor er det ingen jenter i klassen?", spor Judy. "Fordi de er ikke smarte nok", svarer en av gutta pa bakerste benk.

"Gi meg hundre for alt!", sier sjaforen etter at vi har gatt en tur i fjellet og er pa vei tilbake til Lijiang. Et rimeligere alternativ enn de offisielle satsene for dagens severdigheter. "Nei, stopp heller i bommen", svarer jeg, lett tvilende til om pengene tilgodesees folk flest om jeg betaler der. Sjaforen er like dov ogsa pa denne siden av porten, og akselererer i gjennom bommen. Og det spiller heller ingen rolle - vakten har allerede gatt hjem for dagen.

Heller ikke i Zhongdian slipper vi unna hordene med turister. Etter at byens myndigheter besluttet a endre byens navn til Shangri-La, har ikke de tilreisende latt vente pa seg. Hvem vil vel ikke gjenoppdage Shangri-La? Det er stor byggeaktivitet i utkanten av byen. Tomrere, malere og brosteinleggere er i full sving - her skal det bygges gamleby.

Neste dag deler vi en minibuss med ei japansk jente og et kinesisk par til et skogomrade en times kjoring utenfor Shangri-La. Fra der drosjen stopper gar vi en tur til et vann inne i skogen. Ingen stor utfordring - det er snekret en platting hele veien. "Er det noen som tor bli med pa en skikkelig skogstur?", utfordrer jeg nar plattingen ender ved en brygge. "Men vet du hvor vi skal ga?", spor det kinesiske paret skeptisk. De ser ut til a ha en annen oppfatning av hvordan en tur i skogen skal vare. Han er kledd i hvitt, mens hun har skjort og veske. "Joda, vi folger denne vannet og kommer ut pa andre siden av skogen". De lar seg overtale, men etter noen hundre meter gar skepsisen over i motvilje. "Nei, dette gar ikke! Vi kan ikke ga her!". Dermed fortsetter Judy og jeg alene. Likegreit det, for det viser seg a bli en lang tur. Innen vi kommer ut pa andre siden av skogen, er det ingen transport tilbake til Shangri-La. Sa vi prover lykken med haiking. Og Judy setter virkelig sin lit til lykken, for hennes mate a haike pa er a stille seg midt i veien og veie med armene, og det forste kjoretoyet som kommer er en bla lastebil med to hvite hakekors pa taket. Nazi eller ei, lastebilen stopper og vi far sitte pa. To minutter senere stopper lastebilen igjen, men denne gangen var det motoren som bestemte det. Tjue minutters banning og mekking far overtalt den til a forsette.

Vi reiser videre. Helt opp mot grensen til Tibet. Det er en lang bussreise. "Jeg forstar deg na", sier Judy. "Skulle heller ha syklet hit". Sterke ord fra en som hater motbakker, men hun savner sykkelen. Det samme gjor jeg. Atte timer pa et trangt bussete er faktisk mer anstrengende enn tilsvarende pa sykkelsetet. Damen ved siden av meg er kanskje enig. Hun har trukket en bredbremmet hatt - prydet dodningerhoder - over hodet. Over ansiktet har hun knytt et skjerf. Etter fem timer letter hun litt pa sloret, skuler grinete pa noen tynne hudfargede stromper som mannen pa setet bak har stukket frem pa armlenet hennes, for hun dekker til ansiktet sitt igjen.

Pa snaue fire tusen meter tar vi inne pa et hotell. Derfra kan vi se ned i en dyp dal hvor Mekongelven renner. Og pa andre siden av den, kneiser det snodekte fjellet Mei Li med sine 6700 meter. I resepsjonen blir Judy bedt om a vare tolk av noen israelske turister. "Vi har kun kaldt vann i dusjen! Han sa at det var varmt vann for vi betalte!". "Jo, jo. Men dere betalte jo ikke sa mye!", sier verten og ler for ikke a miste ansikt. Dermed basta. "Bruk heller dusjen pa rommet vart!", forsoker jeg a mekle. "Nei takk! Dette er en prinsippsak!". Dermed basta. Og en kalddusj for israelerne.

Pa restauranten ved siden av hotellet vises en film om en gruppe fjellklatrere som forsokte a bli de forste til a bestige Mei Li. Ekspedisjonen endte i katastrofe. Alle de sytten klatrerne ble tatt av et skred og omkom. Jentene som star rundt TV'en grater, enda halvparten av ekspedisjonens medlemmer var japanere. Men sa kommer det en mann som sier noe morsomt pa tv'en, og alle ler. Nar filmen er ferdig, skal alle ut og la seg fotografere foran fjellet. Mennene star i stram giv akt, mens jentene strekker hendene i varet og lager trutmunn. Jeg noyer meg med a fotografere fjellet, men av og til lurer jeg pa hvorfor jeg gidder. En fotograf med god tid vil alltid kunne ta bedre bilder. I grunnen er det bildene av dem som star med giv akt og trutmunn som er de mest spesielle.

Neste dag drar vi over Mekong og klatrer opp til en isbre. Ei belgisk jente slar folge med oss. Hun er yngre enn Judy, og har nettopp avsluttet en sommerjobb i Shanghai. Judy stusser over at ei ung jente kan gjore noe slikt helt alene - uhort for ei kinesisk jente. Oppe ved isbreen treffer vi en ung mann. Store solbriller og en cap gjor at jeg ikke ser stort mer av ham enn at han har kort morkt har i nakken. Han presenterer seg som Kee og kommer fra Singapore. "Jeg arbeider for et engelsk selskap", sier han pa perfekt engelsk og gjor en liten pause. "British Petrolium. Jobben min er a forhandle med kinesiske myndigheter om olje. De endrer hele tiden regelverket, sa forhandlingene kan minne om et strategispill". Kee er nok ti ar yngre enn meg, og forhandler med verdens folkerikeste nasjon om deres viktigste ravare.

Tilbake i Kunming har den uunngaelige siste dagen kommet. "Hva larte du av dette? Lappe dekk? Svomme? Engelsk?", spor jeg Judy. "Tror kanskje jeg har mer selvtillit na". Er det noe kinesiske jenter trenger, sa er det nettopp det. Men akkurat idag er hun ikke sa hoy i hatten. De siste nettene har Judy gratt etter han hadde lagt seg. Helt uhorlig, men jeg sa at tarene trillet. Na klarer hun ikke a holde seg lenger. "Hvorfor ma du dra?", spor hun. Jeg svarer at visumet mitt utloper om fa dager, men den egentlige grunnen er nok heller at om jeg ikke reiser na, vil jeg kanskje aldri reise. "Vi sees!", sier hun. Hun gjor alltid det.

Noyaktig en maned senere star Judy opp i otta. Hun pakker med seg sakene sine og lukker dora til den lille hybelen. For godt. Gatene i Changsha er nesten folketomme - enna er det en time til morgenrusjet begynner. Hun gar mot jernbanestasjonen. Men for hun kommer sa langt, setter hun seg ned for a skrive en mail til meg. I lopet av maneden som har gatt har hun forsokt to jobber, men sa opp begge. Trivdes ikke. Langt varre var det derimot at presten Blake ikke kunne akseptere at hun dro pa tur med en utlending. "Beklager", sa han, "men jeg kan ikke lenger snakke med deg". Det er ikke plass i kirken for noen som har tapt ansikt. Ille for Judy, siden alle hennes venner i Changsha er kirkegjengere. De vil heller ikke snakke med henne. Hun er utstott. "Jeg reiser med toget 05:30 til Shanghai", skriver Judy. Hun gjor som millioner av andre kinesere - hun reiser inn til storbyen. Hun avslutter pa samme mate som hun sa hver morgen for vi satte oss pa syklene: "Lykke til!" Lykke til, du ogsa, min gule venn!